TORSDAG 11. NOVEMBER 2004
Om
’Luften’
I sin bok Det første forsøg paa Norges naturlige historie fra 1752 har biskop Erik Pontoppidan et kapitel kalt Om Luften, der han inngående beskriver vær og klimaforhold, nordlys, etc, gjennom de forskjellige årstidene i Norge. Siden midten av det foregående århundre hadde luft og atmosfæreforhold vært gjenstand for inngående undersøkelser. Egenskaper som luftens vekt, trykk, elastisitet og nødvendighet for liv og forbrenning, samt værfenomen som høytrykk og lavtrykk hadde blitt oppdaget og beskrevet.
Det begynte med oppfinnelsen av barometeret, vakuumpumpen og luftkompressoren (ca. 1650), der man kunne vise og anskueliggjøre fenomenene, og foreta eksperimenter og simuleringer. Samtidig som man på denne måten fikk bedre forståelse av luftens og atmosfærens egenskaper, utviklet det seg i England en vitenskapsfilosofisk debatt om hvorvidt slike eksperimenter generelt kunne gi ny og original kunnskap om naturen. Omkring 1700 hadde denne debatten stilnet av, og fokus ble flyttet til instrumentene selv og hvordan disse kunne forbedres og anvendes i forskning og undervisning.
Brundtland holder på med en doktorgrad i vitenskapshistorie med dette som tema. Tittelen er: Pneumatics Established: Francis Hauksbee and the air-pump, der han tar for seg den engelske instrumentmakeren Francis Hauksbee (1660-1713) og hans instrumenter og eksperimenter innen 'pneumatics' (læren om luften). Fra å være forbeholdt en liten elite i siste halvdel av det syttende århundre, ble pneumatikk nå allment tilgjengelig gjennom Hauksbee's velfungerende instrumenter. Hensikten med studiet er å forstå hvordan en slik utvikling var mulig.
I foredraget vil det bli gi et utdrag fra arbeidet, spesielt om hvordan instrumentene hans ble brukt i de såkalte 'Public Lectures' i naturfilosofi som ble holdt i London i denne perioden. Et typisk trekk ved forelesningene var bruk av trykte illustrasjoner og pedagogiske eksperimenter, samt at de fungerte som 'utstillingsvindu' for nye naturvitenskapelige oppdagelser. Et eksempel på dette er Hauksbee's undersøkelser av elektrisitet, der han bygget en rekke instrumenter for studier av lysfenomen i vakuum, produsert ved hjelp av gnidning mot glassoverflater. Elektrisitet ble forøvrig kategorisert som et pneumatisk fenomen i denne sammenhengen. Ved siden av pneumatikk ble det forelest i blant annet mekanikk, hydrostatikk, optikk og astronomi.
Avslutningsvis vil dette bli knyttet til norske forhold, med en beskrivelse av Erik Pontoppidan's nordlysteori og hvordan han refererte til et av Hauksbee's eksperimenter for å kunne 'bevise' at nordlyset var et elektrisk fenomen.